"Vennlighet er noe den døve kan høre og den blinde kan lese"
Disse ordene stemmer så inderlig.
Med vennlighet kommer man langt....man kan få selv den mest innbitte grinebiter til å smelte og bli vennlig....selvom det kan ta tid...
Et lite smil når man møter noen på gata, et hei....og dagen kan bli litt bedre for den du møter....
Små barn har alltid et smil og et hei på lur, og vil veldig gjerne ha et smil og et hei tilbake...... Når de så blir møtt gang på gang med ansikter som ikke svarer, da slutter de også å si hei....
Hva er det som gjør at man ikke svarer barnas glade smil?
Hva er det som gjør det så vanskelig å smile til fremmede?
Hva er det som gjør det så vanskelig å si hei....og kanskje glede noen andre?
Er man redd for at det vil lede til en samtale med noen man ikke kjenner? Er man redd for å bli kjent med nye mennesker? Har man ikke tid kanskje til å si hei eller smile?
Hvorfor er det noen som, uansett hva de gjør eller hvor de skal, alltid har tid til å hjelpe eller prate med deg?
Hva gjør at disse menneskene får til dette? Døgnet har vel ikke noen flere timer for de enn for oss andre?
Jeg kjenner noen slike mennesker.....
Mennesker som tilbyr hjelp uansett, som gjerne deler det de har og det de kan....bare fordi det gir de glede...
Mennesker som har tid uansett når og hvor man treffer de....
Mennesker som alltid har et smil eller et godt ord til deg.....
Jeg er så glad for å kjenne disse!
De betyr veldig mye for meg, og jeg bruker de som forbilder for meg selv når jeg glemmer å smile og le......
Heldige meg som ble kjent med disse menneskene!!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar